Er det farlig å «knekke» opp leddene i kroppen?

Dette er et relevant spørsmål vi kiropraktorer ofte hører fra våre undrende pasienter.

Har de hørt at det kan være skadelig eller farlig for leddene å bli «knekt»?

For å forsøke å besvare spørsmålet må vi forstå hva et «knekk» i leddene er. På fagspråket kaller vi knekket for en kavitasjon. Som kjennetegnes ved dannelsen av gassbobler som deretter imploderer i en væske. Dette lager en hørbar knek­ke­lyd. Lyden er karbondioksid som reagerer med leddvæsken i leddet, ikke at «noe» fysisk knekkes.

For å kunne skape kavitasjon i leddene er det nyttig å ha en kort forståelse av leddfysiologi.

Leddbevegelse deles inn i stadier av leddutslag. Første del av leddutslaget kalles aktivt bevegelsesomfang. Ordet aktivt sikter til at pasienten selv utfører denne bevegelsen i leddet ved hjelp av de musklene som beveger det. Aktivt bevegelsesomfang stopper mot den fysiologiske barrieren. Leddbevegelse utover den fysiologiske barrieren kalles passivt bevegelsesomfang. Ordet passivt viser til at det er kiropraktoren som utfører denne leddbevegelsen på pasienten. Den naturlige grunnen til at kiropraktoren kan føre leddbevegelsen lenger enn pasienten selv er at pasientens muskler slapper av.

En kavitasjon i leddet skapes når leddet føres forbi den fysiologiske barrieren og over i det parafysiologiske rommet, uten at man tangerer leddets anatomiske barriere. Om den anatomiske barrieren passeres, vil det føre til leddskade – det kreves voldsomme krefter, som ved høyhastighets­traumer, og det skjer ikke under kontrollerte kiropraktorjusteringer.

Basert på at knekkelyden er et resultat av gassbobler som møter væske og at kiropraktisk justering ikke tangerer leddets anatomiske barriere, er det ikke grunnlag for å hevde at knekking er skadelig eller farlig for leddene.

Som avslutning på spørsmålet om det er skadelig eller farlig å knekke leddene pleier jeg med humoristisk hensikt å trekke frem den amerikanske legen Donald Unger som i 1998 publiserte en ikke-vitenskapelig studie basert på seg selv, der han bevisst hadde knukket fingerleddene i kun den ene hånden hver dag i 50 år for så å ta røntgenbilder av begge hendene både før studien og etter studien. Det ble ikke påvist noen forskjeller eller tegn til skader mellom de to hendene. Han mottok senere Ig Nobelprisen for studien, en humoristisk parodi på Nobelprisen som deles ut for vitenskapelige bragder som «først får folk til å le, deretter til å tenke».